Et tradisjonelt pelsjegerliv

Fangstmennene dro nordover med drømmer om den store fangsten, det frie livet og eventyret i den enorme villmarken.

Det viktigste målet for de norske fangstmennene var å fange så mange fjellrever og isbjørner som mulig, og selge pelsen i Norge. Grunnen til at man jaktet om vinteren, var at det bare var vinterpelsen som ga god fortjeneste - sommerpelsene var relativt verdiløse. I tillegg til å jakte på pelsdyr utnyttet jegerne og fangstmennene alle ressursene som fantes i det arktiske terrenget: sel, egg og dun fra sjøfugl, inkludert rype og gjess, samt drivved til brensel og byggematerialer.

Avhengig av region kunne enten fjellrev eller isbjørn være de viktigste byttedyrene. Reven ble fanget med trefeller, som drepte dyret med tunge steinvekter for ikke å skade pelsen. Isbjørnen ble jaktet mest på de østlige delene av Svalbard, der det er mye sjøis. De ble jaktet med springfeller, med forgiftet åte (selv om dette snart ble forbudt) og, når anledningen bød seg, med rifle. Når det var mulig, ble unge bjørner fanget levende for å bli solgt til dyreparker for gode penger.

I de første årene av 1900-tallet besto jakttoktene ofte av så mange som fire til seks jegere, mens tendensen senere gikk mot mindre grupper på to personer, eller til og med en enkelt mann, som overvintret sammen. Dette markerte overgangen fra en næring, som var organisert av handelsmenn i Nord-Norge, til en livsstil for enkeltpersoner med et velutviklet ønske om personlig frihet og ro. Skikkelser som Hilmar Nøis oppnådde legendestatus, og er velkjente den dag i dag. Deres fortellinger påvirker mange mennesker, for det meste nordmenn, til å forfølge drømmen om et liv i Arktis.

Tommy Sandal - en av de få gjenværende jegerne på Spitsbergen. Polarhunder, som grønlandshunder, var en viktig del av fangstkulturen på Spitsbergen. Ikke bare sørget hundespannene for raskere transport vinterstid, de fungerte også som et alarmsystem som varslet om isbjørn. For fangstfolk som levde i total isolasjon store deler av året, ga disse lojale hundene også et sårt tiltrengt selskap i den mørke årstiden.

Jegerne og fangstfolkene organiserte seg med hovedhytter som ble kalt basestasjoner. I tillegg hadde de fleste flere små hytter som fungerte som sekundære stasjoner. Disse ble satt opp en eller flere dagsmarsjer fra basestasjonen. Landskapet ble et løst nettverk av hytter og fangstutstyr, der stier eller skispor dannet skjøre, men håndgripelige forbindelser.

De som overvintret alene i villmarken, ble sjelden rike. Den viktigste belønningen var å overleve alle farene, takle isolasjonen og ensomheten for så å vende hjem som en arktisk helt. Pengene fra fangsten kom ofte i andre rekke.