Det norske flagget vaiet høyt over Kapp Linné da klima- og miljøminister Espen Barth Eide formelt ga Isfjord Radio vernestatus. Han beskrev det som “et helt unikt bevaringsprosjekt”.”

Formålet med fredningen er å sikre Isfjord Radio som et helhetlig og sammenhengende kulturminne for kommunikasjon, navigasjon og meteorologiske tjenester på Svalbard - fra det første sjømerket ble etablert i 1912 til stasjonen ble fullautomatisert og fjernstyrt i 1999.

I flere tiår fungerte Isfjord Radio som et viktig kommunikasjonsledd mellom Svalbard og resten av verden. Den fungerte som et avgjørende knutepunkt som forbedret sikkerheten for sjø- og luftfart over store deler av Arktis.

Riksantikvaren la vekt på stasjonens betydning som et trygt og sentralt støttepunkt i en region der det en gang var forbundet med livsfare å ferdes. Før Isfjord Radio begynte å sende fra Isfjord, var det forbundet med langt større usikkerhet å ferdes i disse farvannene og i luftrommet.

Brita Knutsen Dahl, Basecamp Explorer, Espen Barth Eide & Rune Midtgaard, Store Norske

Den offisielle seremonien fant sted på Kapp Linné 14. september 2023, dagen etter at stasjonen markerte sitt 90-årsjubileum. Statsråden og representanter fra direktoratet fikk en omfattende omvisning på stedet, inkludert innsikt i Svalbards telekommunikasjonshistorie presentert av Christian Skottun fra Telenor Svalbard, og en introduksjon til det innovative energiomstillingsprosjektet ledet av Mons Ole Sellevold fra Store Norske.

Statsråd Barth Eide fremhevet hvor bemerkelsesverdig det er å se at dette historiske stedet fortsatt er i aktiv bruk. Han pekte på Basecamp Explorers langsiktige forvaltning og tilpassede bruk av bygningene som et godt eksempel på bevaring gjennom formål. Den fortsatte driften av viktig telekommunikasjonsinfrastruktur på stedet forsterker ytterligere prinsippet om å beskytte kulturarv ved å holde den levende og relevant.

Han understreket også det unike ved bevaringsarbeidet, og uttrykte særlig takknemlighet for energiomleggingen som er i gang. Med støtte fra Enova er stasjonen gradvis i ferd med å redusere sin avhengighet av diesel og gå over til fornybare energiløsninger - et viktig skritt i dette arktiske mikrokosmoset.

Hos Isfjord Radio møtes historie, kultur og kulturarv med innovasjon og fremtidsansvar. Et sted som en gang ble definert av overlevelse og signaloverføring, fortsetter å utvikle seg - forankret i fortiden og tilpasset fremtiden i Arktis.

- Det var bokstavelig talt vilt å reise til Svalbard, det desidert mest avsidesliggende reisemålet jeg noensinne har besøkt. Allerede i Longyearbyen kom følelsen av å være på en annen planet, sier Kristen Kish.

- Båtturen ut til Isfjord Radio var et herlig møte med den mektige naturen, men jeg innså raskt at den kan by på farer. Det første som møtte meg på Isfjord Radio, var guiden som overrakte meg en signalpistol som jeg måtte lære meg å bruke. Vi avlyste et dykk på grunn av isbjørn, men jeg slapp å bruke pistolen.

Sammen med Rogier Jansen, kjøkkensjef på Isfjord Radio Adventure Hotel, har Kristen fanget og foredlet arktiske råvarer i over en uke. Godt dokumentert av et filmteam på 25 personer fra National Geographic, for en ny serie: Restaurants at the End of the World.

- Naturen er helt uforutsigbar, og kan ikke planlegges inn i verken opplevelser eller filmproduksjon. I møte med isbjørn, hvalross og den barske arktiske villmarken følte jeg en intens ærefrykt over å være helt tett på naturens elementer, sier Kristen Kish.

Kristen Kish er kjent for sitt eget restaurantkonsept, kokebokutgivelser og ikke minst som vinner av Top Chef US i 2012. I National Geographics nye serie besøker hun kokker som har spesialisert seg på å utnytte lokale råvarer fullt ut, med utgangspunkt i restaurantenes beliggenhet langt utenfor allfarvei. Isfjord Radio er det mest avsidesliggende stedet i serien.

- Rogier har en faglig standard som jeg setter pris på som kokk, og han er uredd på kjøkkenet. Hjemmelaget kimchi i pasjonsfruktsorbet? Rype som smaksgiver i drinken? Kimchi i sorbeten tok jeg feil av, den var nydelig. Men rype i genever ble for rart, mener Kristen.

Rogier Jansen har vært kjøkkensjef på Isfjord Radio i to år, og henter det meste av råvarene fra to fangststasjoner på Svalbard. I tillegg tar Rogier på seg dykkerdrakt og leter etter spiselige ingredienser i havet, eller han fisker røye i Linnévannet, som ligger en kort spasertur fra stasjonen.

Kokkenes lek og raffinement med arktiske råvarer presenteres i serien for utvalgte gjester, med mål om anerkjennelse fra Brita Knutsen Dahl, som var ansvarlig for å utvikle matkonseptet på Isfjord Radio.

- Hver eneste gjest skal bli overrasket over variasjonen og standarden på maten på vår utpost i vest. Kristen og Rogier overrasket meg med blant annet hjemmefisket røye og en helt spesiell drink med rype, sier Brita Knutsen Dahl.

Kristen og Rogiers lek med de arktiske råvarene kan du se i en naturskjønn episode på National Geographic og Disney+.

Longyearbyen er en merkelig blanding av arktisk natur, gammel historie og moderne teknologi. Her finner du både høyhastighetsinternett og isbjørner, rett ved siden av hverandre.

Longyearbyen er en kombinasjon av moderne hus og gamle gruvebygninger. Du kan se barn som går til og fra skolen sammen med reinsdyr. Du kan sitte med en kopp kaffe og bruke en høyhastighets internettforbindelse, mens andre går forbi med geværer. Spitsbergen er et sted med kontraster.

Fly eller båt er egentlig den eneste muligheten når det gjelder å besøke Longyearbyen. Det tar omtrent tre timer med fly fra Oslo. Longyearbyen ligger i den lille Longyeardalen, omgitt av fjell på tre sider, med Adventfjorden på den fjerde.

I mer enn hundre år var denne bosetningen bygget på kull. Longyearbyen ble grunnlagt i 1906 av den amerikanske industrimannen John Munro Longyear, og vokste frem som en selskapsby formet av gruvedrift, motgang og motstandskraft. Livets rytme fulgte skiftene under bakken. Kullstøv, smalsporede jernbaneskinner og trebrakker preget tidlig byens silhuett.

Men i juni 2025 tok en epoke slutt. Kullgruvedriften, som i generasjoner hadde vært ryggraden i lokalsamfunnet, ble offisielt nedlagt. Og med det vendte Longyearbyen et avgjørende blad i sin historie.

I dag fremstår Longyearbyen som en moderne arktisk grenseby der forskning, utdanning og turisme har tatt føringen. Forskere studerer klimaendringer ved verdens ytterkant. Studenter kommer fra hele verden for å delta på universitetskurs i arktisk biologi og geologi. Entreprenører, kokker og guider bygger opp virksomheter som er formet av landskapet i stedet for å utvinne fra det.

Turisme har blitt byens største næring, men ikke masseturisme. Her handler reisen om skala, stillhet og substans.

Snøscootere erstatter bytrafikken om vinteren. Kajakker og ekspedisjonsbåter glir gjennom isfrie fjorder om sommeren. Isbjørnene er flere enn menneskene på øygruppen, en konstant påminnelse om at dette fortsatt er villmark.

Longyearbyen er kanskje liten, men den har en stor personlighet.

Her finner du håndverksbryggerier, restauranter i verdensklasse som serverer arktiske råvarer, samtidskunstutstillinger og livekonserter under nordlyset. Du kan nippe til cocktails på 78° nord, besøke et globalt frøhvelv som beskytter planetens avlinger, eller bli med på en hundesledeekspedisjon bare noen minutter fra byen.

Gatene er kompakte. Samfunnet er internasjonalt. Her bor det rundt 2500 innbyggere fra mer enn 50 nasjoner, forent av den felles opplevelsen av ekstreme årstider - fire måneder med midnattssol og fire måneder med polarnatt.

Etter den siste husrekken er du ute i det ville terrenget. Det finnes ingen veier som forbinder Svalbards bosetninger. Ingen trær demper vinden. Naturen er umiddelbar og kompromissløs.

Det er denne nærheten til villmarken som definerer Longyearbyen. Herfra besøker du ikke Arktis. Du går rett inn i det.

Longyearbyen er ikke lenger en gruveby. Det er noe mer sjeldent - et samfunn som redefinerer seg selv i utkanten av verden.

Fra kull til kultur. Fra utvinning til opplevelse.
En grenseby på vei inn i et nytt kapittel, formet av kunnskap, bærekraft og en dyp respekt for det arktiske miljøet.

Og likevel, under de moderne kafeene og ekspedisjonsutstyrsbutikkene, ligger historien igjen. De gamle gruveinngangene skjærer seg fortsatt inn i fjellsiden. Historiene om pelsjegere og gruvearbeidere gir fortsatt ekko i vinden.

Longyearbyen er ikke polert. Den er ærlig.

Fangstmennene dro nordover med drømmer om den store fangsten, det frie livet og eventyret i den enorme villmarken.

Det viktigste målet for de norske fangstmennene var å fange så mange fjellrever og isbjørner som mulig, og selge pelsen i Norge. Grunnen til at man jaktet om vinteren, var at det bare var vinterpelsen som ga god fortjeneste - sommerpelsene var relativt verdiløse. I tillegg til å jakte på pelsdyr utnyttet jegerne og fangstmennene alle ressursene som fantes i det arktiske terrenget: sel, egg og dun fra sjøfugl, inkludert rype og gjess, samt drivved til brensel og byggematerialer.

Avhengig av region kunne enten fjellrev eller isbjørn være de viktigste byttedyrene. Reven ble fanget med trefeller, som drepte dyret med tunge steinvekter for ikke å skade pelsen. Isbjørnen ble jaktet mest på de østlige delene av Svalbard, der det er mye sjøis. De ble jaktet med springfeller, med forgiftet åte (selv om dette snart ble forbudt) og, når anledningen bød seg, med rifle. Når det var mulig, ble unge bjørner fanget levende for å bli solgt til dyreparker for gode penger.

I de første årene av 1900-tallet besto jakttoktene ofte av så mange som fire til seks jegere, mens tendensen senere gikk mot mindre grupper på to personer, eller til og med en enkelt mann, som overvintret sammen. Dette markerte overgangen fra en næring, som var organisert av handelsmenn i Nord-Norge, til en livsstil for enkeltpersoner med et velutviklet ønske om personlig frihet og ro. Skikkelser som Hilmar Nøis oppnådde legendestatus, og er velkjente den dag i dag. Deres fortellinger påvirker mange mennesker, for det meste nordmenn, til å forfølge drømmen om et liv i Arktis.

Tommy Sandal - en av de få gjenværende jegerne på Spitsbergen. Polarhunder, som grønlandshunder, var en viktig del av fangstkulturen på Spitsbergen. Ikke bare sørget hundespannene for raskere transport vinterstid, de fungerte også som et alarmsystem som varslet om isbjørn. For fangstfolk som levde i total isolasjon store deler av året, ga disse lojale hundene også et sårt tiltrengt selskap i den mørke årstiden.

Jegerne og fangstfolkene organiserte seg med hovedhytter som ble kalt basestasjoner. I tillegg hadde de fleste flere små hytter som fungerte som sekundære stasjoner. Disse ble satt opp en eller flere dagsmarsjer fra basestasjonen. Landskapet ble et løst nettverk av hytter og fangstutstyr, der stier eller skispor dannet skjøre, men håndgripelige forbindelser.

De som overvintret alene i villmarken, ble sjelden rike. Den viktigste belønningen var å overleve alle farene, takle isolasjonen og ensomheten for så å vende hjem som en arktisk helt. Pengene fra fangsten kom ofte i andre rekke.

Sommeren 2013 ble Isfjord Radio tildelt St Olavsrosen, et av Norges kulturarvstempler.

Rosen deles ut for å hedre spesielt fremtredende steder som har lykkes med å kombinere utvikling og vern på moderne måter. Rosen er et symbol på det som binder sammen Norges uskrevne historie og nåtid - den favner det globale perspektivet og det historiske landskapet, både bokstavelig og i overført betydning. Symbolet Olavsrosen står for kombinasjonen av utvikling og vern i det moderne samfunnet.

Brita Knutsen Dahl og Halvor Bakke.

For Basecamp er Olavsrosa det endelige stempelet på de utviklingsplanene vi startet sammen med Halvor Bakke i 2007. Fra da av var målet vårt å fortelle stasjonens historie i moderne tid. Vi ville at gjestene våre, slik som dere i dag, skulle kunne føle historien som ligger gjemt innenfor murene, og utforske det gamle Arktis med et moderne preg. Målet vårt var å kombinere det gamle og det nye på en nyskapende måte, og vi mener at Olavsrosen - som nå henger på veggen i Isfjord Radio - viser at vi har lykkes! Vi håper du vil nyte Isfjord Radio med alle sanser!

Hvis gullrushet til Alaska var et stort skritt mot det ukjente, var utforskningen av Spitsbergens gruvedriftsmuligheter et enda større skritt. Denne lille øygruppen lå mye lenger nord enn Alaska, øde i den ytterste enden av golfstrømmen, og var ingenmannsland - en spennende mulighet for mange eventyrere. Fra slutten av 1900-tallet reiste flere selskaper til Spitsbergen for å finne skattene som lå gjemt langt mot nord.

Hvalfangere og jegere på Spitsbergen hadde alltid hentet kull til lokalt bruk, men det var først i 1899 at den industrielle gruvedriften kom i gang. Det var nordmannen Søren Zachariassen som var den første til å etablere et gruveselskap på Spitsbergen. Han gjorde krav på flere steder rundt Isfjorden og eksporterte det første kullet til fastlandet, og dermed startet det virkelige kullrushet på Spitsbergen.
En rekke nyetablerte selskaper okkuperte raskt store områder på Svalbard. Noen ganger betalte selskapene bare litt penger til fangstmenn, som uansett var der i jaktøyemed, for å holde øye med eiendommen deres. I andre tilfeller ble det lagt ned mye arbeid og investeringer i prøvedrift - noen ganger for tidlig. Det finnes flere triste historier om selskaper som har gått konkurs etter å ha vært for optimistiske med hensyn til gruvedriftsmulighetene.

Det første kommersielt levedyktige gruveselskapet ble etablert av John Munroe Longyear. For å utforske verden seilte Longyear til Spitsbergen sammen med familien sin på et luksuscruise i 1901. Det skulle egentlig bare være en feriereise, men Longyear fattet interesse for Spitsbergens vidstrakte landskap og karrige natur. Han samlet inn noen kullprøver, og da prøvene viste seg å være svært gode, ble selskapet Ayer & Longyear etablert.

John Munroe Longyear var tilbake i Adventdalen i juni 1905, bare fire år etter sitt første besøk. De hadde lastet skipet med gruveutstyr og ansatt 25 gruvearbeidere som skulle seile med dem opp til Spitsbergen. I 1906 ble The Arctic Coal Company etablert, og Longyears eventyr kunne starte.

Den første gruven, kalt American Mine, ble etablert ved hjelp av 25 gruvearbeidere som ble hentet fra fastlandet. Den lille gruvebyen vokste raskt. Det ble bygget hus, vannforsyningen ble sikret, og det ble bygget en taubane fra gruven ned til havnen, noe som gjorde gruvearbeidernes arbeid mye lettere.

Longyear ønsket å oppkalle gruvebyen etter seg selv, og dermed ble Longyear City etablert i 1906. Longyear City vokste raskt i løpet av de neste årene. I løpet av 10 år hadde Longyears drøm vokst fra en liten landsby med 25 gruvearbeidere til en by med 300 innbyggere. I 1916 besto Longyer City av 25 bygninger, fordelt på boligkvarter, samfunnshus, hestestaller og lagerbygninger. Longyear hadde bygget havner, kraftstasjon, jernbaner og en radiostasjon.

Kullindustrien i Arktis viste seg å være en god forretning. I perioden 1907-1915 ble det fraktet 173 000 tonn kull fra Longyear City og ut til fastlandet.

Etter flere streiker i gruvene bestemte Longyear seg for å selge gruven til Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS i 1916. Store Norske kjøpte den velutstyrte gruvebyen og endret navnet slik at det passet bedre til det norske språket. Longyearbyen ble grunnlagt under norsk kommando, og en ny æra kunne begynne.

Som ung mann, fri i verden og i stand til å velge sin egen vei, er det ofte et ønske om å tjene litt penger til baklommen, samtidig som man våger seg videre ut i den ukjente verden. Det var disse drømmene som fikk meg til å søke jobb i kullgruvene på Spitsbergen.

Det var en lang reise hjemmefra til Longyearbyen, som ligger nesten på Nordpolen. Rett etter at jeg hadde landet på Spitsbergen, gikk jeg inn på kontoret til sjefen for Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Der fikk jeg min første arbeidsplan og ble vist til boligen min.

Uten å hvile særlig mye steg jeg på gruvebussen og kjørte opp på fjellet for å ta mitt første skift. Bare noen timer etter at jeg ankom den lille byen, omgitt av vidstrakt tundra og høye fjell,

Jeg var på vei til å bli en “gruvebus” - en ekte gruvearbeider.

I gruven møtte jeg de svarte, skitne og tause mennene. Etter en meget kort sikkerhetsinstruksjon ble jeg tildelt et lag i «kuttskiftet» - kuttlaget. Akkurat som alle de nye måtte jeg starte fra bunnen av stigen. Jeg var en “Grønnskolting” - gruvearbeider med grønn hjelm. Selv om jeg ikke visste det ennå, hadde den en spesiell betydning. Den grønne hjelmen betydde hardt arbeid.

Kuttskiftet jobbet for det meste på hender og knær eller liggende på ryggen, dyttet inn i de trange tunnelene. Vi jobbet som et team. Driller laget hull i det svarte fjellet, og Cutter brukte maskinene sine til å skjære kullet i mindre biter. Cut-hjelperen lå på ryggen med en spade og dyttet kullet ut fra den trange åren. Hjelperne kunne lett skyve opp til 8000 ganger i løpet av ett skift.

Hjelperen var, som man kunne anta, nederst på den sosiale rangstigen, og dermed ble det min første jobb i gruven. Det var en tøff opplæring for en fersk nybegynner.

De som holdt ut det fysisk harde, men svært monotone arbeidet, ble belønnet med å kunne stige i gradene i samfunnet. Mange fikk hjemlengsel i den lille, bortgjemte byen eller fikk “fjellskrekk” etter timevis i den bekmørke gruven. Antallet arbeidere som forlot gruven etter de første månedene var stort. Bare de tøffeste klarte denne fysisk og psykisk harde jobben.