Hvis gullrushet til Alaska var et stort skritt mot det ukjente, var utforskningen av Spitsbergens gruvedriftsmuligheter et enda større skritt. Denne lille øygruppen lå mye lenger nord enn Alaska, øde i den ytterste enden av golfstrømmen, og var ingenmannsland - en spennende mulighet for mange eventyrere. Fra slutten av 1900-tallet reiste flere selskaper til Spitsbergen for å finne skattene som lå gjemt langt mot nord.
Hvalfangere og jegere på Spitsbergen hadde alltid hentet kull til lokalt bruk, men det var først i 1899 at den industrielle gruvedriften kom i gang. Det var nordmannen Søren Zachariassen som var den første til å etablere et gruveselskap på Spitsbergen. Han gjorde krav på flere steder rundt Isfjorden og eksporterte det første kullet til fastlandet, og dermed startet det virkelige kullrushet på Spitsbergen.
En rekke nyetablerte selskaper okkuperte raskt store områder på Svalbard. Noen ganger betalte selskapene bare litt penger til fangstmenn, som uansett var der i jaktøyemed, for å holde øye med eiendommen deres. I andre tilfeller ble det lagt ned mye arbeid og investeringer i prøvedrift - noen ganger for tidlig. Det finnes flere triste historier om selskaper som har gått konkurs etter å ha vært for optimistiske med hensyn til gruvedriftsmulighetene.
Det første kommersielt levedyktige gruveselskapet ble etablert av John Munroe Longyear. For å utforske verden seilte Longyear til Spitsbergen sammen med familien sin på et luksuscruise i 1901. Det skulle egentlig bare være en feriereise, men Longyear fattet interesse for Spitsbergens vidstrakte landskap og karrige natur. Han samlet inn noen kullprøver, og da prøvene viste seg å være svært gode, ble selskapet Ayer & Longyear etablert.
John Munroe Longyear var tilbake i Adventdalen i juni 1905, bare fire år etter sitt første besøk. De hadde lastet skipet med gruveutstyr og ansatt 25 gruvearbeidere som skulle seile med dem opp til Spitsbergen. I 1906 ble The Arctic Coal Company etablert, og Longyears eventyr kunne starte.
Den første gruven, kalt American Mine, ble etablert ved hjelp av 25 gruvearbeidere som ble hentet fra fastlandet. Den lille gruvebyen vokste raskt. Det ble bygget hus, vannforsyningen ble sikret, og det ble bygget en taubane fra gruven ned til havnen, noe som gjorde gruvearbeidernes arbeid mye lettere.
Longyear ønsket å oppkalle gruvebyen etter seg selv, og dermed ble Longyear City etablert i 1906. Longyear City vokste raskt i løpet av de neste årene. I løpet av 10 år hadde Longyears drøm vokst fra en liten landsby med 25 gruvearbeidere til en by med 300 innbyggere. I 1916 besto Longyer City av 25 bygninger, fordelt på boligkvarter, samfunnshus, hestestaller og lagerbygninger. Longyear hadde bygget havner, kraftstasjon, jernbaner og en radiostasjon.
Kullindustrien i Arktis viste seg å være en god forretning. I perioden 1907-1915 ble det fraktet 173 000 tonn kull fra Longyear City og ut til fastlandet.
Etter flere streiker i gruvene bestemte Longyear seg for å selge gruven til Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS i 1916. Store Norske kjøpte den velutstyrte gruvebyen og endret navnet slik at det passet bedre til det norske språket. Longyearbyen ble grunnlagt under norsk kommando, og en ny æra kunne begynne.
FORRIGE INNLEGG
