Frida satte foten på Svalbard for første gang i 2016, og noe med Arktis fikk henne aldri til å slutte å vende tilbake. Vinteren 2026 markerer hennes 10. vintersesong på øya, og passende nok hennes 10. år i samme selskap der hun først begynte som guide. Noen steder blir rett og slett værende hos deg.

Hun beskriver Svalbard som et sted som stadig trekker henne mot å bli “en bedre guide, en bedre eventyrer, bedre til å lese naturen”. Det er alltid en dal hun ikke har utforsket ennå, en isbre som venter i et annet lys, eller en værforandring som gjør det kjente til noe helt nytt. Det ukjente er en del av tiltrekningen, en magnetisk kraft hun fortsatt sliter med å sette helt ord på.

Når Frida ser tilbake på årene sine i Arktis, er det den stadig skiftende naturen som utmerker seg mest. Gleden over å gjenoppdage Svalbard hvert år. Å se på isbreene, snøfeltene og fjellene som endrer seg på subtile måter som får landskapet til å føles levende. Det er denne konstante transformasjonen som sikrer at hun aldri blir lei av Arktis, og hvorfor hun fortsetter å guide med nysgjerrighet, ydmykhet og en dyp respekt for villmarken.

Med nesten et tiår med arktisk erfaring, tar Frida med gjestene inn i hjertet av Svalbard på samme måte som hun opplever det selv: med undring, oppmerksomhet og en beredskap for hva Arktis enn måtte by på.