Et helt liv som fangstmann på Svalbard

Et helt liv som fangstmann på Svalbard

Fangstmenn dro nordover med drømmer om å jakte på de store dyrene, det fri liv, og oppleve den enorme villmarken.

Det primære målet for norske fangstmenn var å fange så mange fjellrev og isbjørn som mulig, og å selge pelsen i Norge. Grunnen til å jakte på vinteren var det faktum at det bare var om vinteren pelsen brakte god fortjeneste – om sommeren var pelsen helt verdiløs. I tillegg til å jakte på pelsdyr, tok jegerne og fangstmennene i bruk alle tilgjengelige resursser i det arktiske terrenget: sel, egg og dun fra sjøfugl, blant annet rype og gjess, samt drivved til brensel og byggmaterialer.

Avhengig av regionen, kunne enten fjellrev eller isbjørn være viktigere byttedyr. Reven ble fanget med trefeller, som drepte dyret med tunge steiner for ikke å skade pelsen. Isbjørnen ble jaktet mest i de østlige delene av Svalbard, hvor det var rikelig av havis. De ble jaktet med selvskuddfeller, som inneholdt forgiftet åte (selv om dette fort ble forbudt) og, når mulighetene oppstod, med rifle. Når det var mulig ble unge bjørner fanget levende for så å bli solgt til dyreparker for gode penger.

Jaktekspedisjoner i løpet av de første årene av det 20. århundre bestod ofte av partier på fire eller seks jegere, tendensen senere bestod av mindre partier av to personer, eller til og med bare en mann, igjennom hele vinteren. Dette markerte endringen fra industrien, som ble organisert av næringsdrivende i Nord-Norge, til en livsstil for personer med et velutviklet ønske om personlig frihet og ro. Hilmar Nøis oppnådde legendarisk status, og er godt kjent i dag. Deres historier påvirker mange mennesker, for det meste nordmenn, til å forfølge sine drømmer om et liv i arktisk.

Polarhunder, som grønnlandshuskies, var en viktig del av fangstmannkulturen på Svalbard. Ikke bare muliggjorde hundespannene raskere transport på vinteren, de var også et viktig alarmsystem som varslet når isbjørnen var i nærheten. For fangstmenn som lever i total isolasjon for det meste av året, utgjorde disse lojale hundene også godt selskap i løpet av mørketiden.

Jegere og fangstmenn organiserte seg selv, med en hovedhytte, også kjent som basestasjon. I tillegg hadde de fleste flere småhytter som fungerte som sekundærstasjoner. Disse ble satt opp en eller flere dagsmarsjer fra basestasjonen. Landskapet ble et løst nettverk av hytter og fangstutstyr, hvor stier eller skiløyper dannet skjøre, men konkrete forbindelser.

De som overvintret alene i villmarken ble sjelden rike. Oppnåelsen av å overkomme alle farene, og å takle isolasjonen og ensomheten, samt det å vende hjem som en arktisk helt, var den viktigste belønningen. Penger tjent fra fangsten kom ofte i andre rekke.