På jakt etter den store drømmen
Som ung og fri mann med alle muligheter for mine føtter hadde jeg drømmer om både å oppleve verden og tjene gode penger. Det var disse drømmene som fikk meg til å søke jobb i kullgruvene på Svalbard.
Det var en lang reise hjemmefra til Longyearbyen. Rett etter jeg hadde satt mine føtter på Svalbard, dro jeg til sjefens kontor på Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Der fikk jeg min første timeliste og ble vist til rommet mitt.
Uten mye søvn natten før, gikk jeg inn i gruvebussen og ble kjørt oppover i fjellet til min første vakt, bare noen timer ett jeg kom til Longyearbyen.
I gruven møtte jeg svarte, møkkete og stille menn. Som alle andre nybegynnere, måtte jeg starte fra bunnen. Jeg var “grønnskolting” – gruvearbeider med grønn hjelm. Jeg visste det ikke enda, men det hadde en spesiell betydning. Grønn hjelm betød ekstra hardt arbeid.
I “Kuttskiftet” jobbet vi for det meste på hender og knær, eller liggende på ryggen dyttet langt inn i de trange tunnelene. Vi arbeidet som et team. Drillene lagde hull i den svarte steinen og kutterne brukte maskiner til å lage hullene større. Kutte-hjelperen lå på ryggen med en spade og presset kull fra de smale tunnelene. Hjelperne kunne lett spa opp til 8000 ganger i løpet av ett skift.
De som tålte det fysisk harde og monotone arbeidet ble belønnet med bevege opp den sosiale stigen. Mange fikk “fjellskrekk” i de trange gruvene, eller hjemlengsel i den avsidesliggende byen. Antallet arbeidere som forlot gruven etter den første måneden var stor.
