“Kullrush” på Svalbard
Hvis gullrushet i Alaska var en stor begivenhet, var starten på gruvedriften på Svalbard enda større. Svalbard ligger mye lenger nord enn Alaska, forlatt i den fjerne enden av golfstrømmen. Et ingenmannsland for eventyrere. Fra slutten av 1800-tallet reiste flere bedrifter til Spitsbergen for å finne kull.
Kull hadde blitt samlet av hvalfangere og jegere på Spitsbergen i lang tid, men den industrielle utvinningen begynte ikke før 1899. Det var norske Søren Zachariassen som først etablerte et gruveselskap på Spitsbergen. Han fikk hevd på flere steder rundt Isfjorden, eksporterte det første kullet til fastlandet og startet dermed den virkelige kullæraen på Spitsbergen.
En rekke selskaper etablerte seg raskt på Svalbard. Noen ganger betalte selskaper bare penger til fangstmenn for å holde øye med eiendommene deres. I andre tilfeller ble det gjort en del investeringer i prøveutvinning på de nye eiendommene, men mange selskaper gikk konkurs etter å ha vært for optimistiske.
Det første kommersielle, levedyktige gruveselskapet ble etablert av John Munro Longyear. For å utforske verden seilte Longyear til Svalbard med sin familie på et luksuscruise i 1901. Det var bare ment som en ferie, men Longyear ble interessert i det enorme landskapet og den golde naturen på Svalbard. Han samlet kullprøver, som viste seg å være svært gode. Basert på disse etablerte han bedriften Ayer & Longyear.
John Munroe Longyear var tilbake i Adventdalen i juni 1905, bare fire år etter sitt første besøk, med båten full av gruveutstyr og 25 gruveansatte. I 1906 ble ‘The Arctic Coal Company’ etablert og Longyears eventyr kunne starte.
Den første gruven ble kalt Amerikagruven og ble etablert av de 25 ansatte fra fastlandet. Den lille gruvebyen vokste fort. Det ble bygget hus, vannforsyninger og taubane fra gruven ned til havna, noe som gjorde gruvearbeidet så enkelt som mulig.
Herr Longyear ville at gruvebyen skulle oppkalles etter ham selv, og dermed ble Longyear City etablert i 1906. Longyear City vokste raskt de neste årene, og ti år senere bodde det 200 mennesker i Lonyear City. I 1916 bestod Longyear City av 25 bygninger i boligkvartaler, med samfunnshus, hestestall og lagerbygninger. Longyear hadde også bygget kai, kraftverk, jernbaner og en radiostasjon.
Kullindustrien i Arktis viste seg å være en bra virksomhet. I perioden fra 1907-1915 ble 173,000 tonn kull sendt fra Longyearbyen til fastlandet.
Etter flere streiker i gruvene, bestemte Longyear å selge gruven til Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS i 1916. Store Norske kjøpte den velutstyrte gruvebyen og endret navnet slik at det lød norsk. Longyearbyen ble grunnlagt under norsk kommando, og og ny æra kunne begynne.
